Om paranormalitet og normalitet

(obs; for de som foretrekker mine kåserier med sosial snert, ligg unna denne. dette er et grubleinnlegg)

På radioen i går, hørte jeg en kommentator si, at dersom han skulle velge seg EN ting som skulle sammenfatte norge i 2009, -og hva mediebildet har vært opptatt av, så ville han si åndelighet.

Åndelighet. smak litt på ordet.

Joda, Märthas Engleskole har jo vært i vinden, og Folket er på jakt etter Mening. Noe Folket gjør med jevne mellomrom. Jeg finner det oppløftende at åndeligheten aldri helt forsvinner fra samfunnet, selv i vår høyteknologiske verden, hvor det kan virke som om det ikke er plass for alternative virkeligheter.

Men et begrep som iriterer meg litt, er “overnaturlig”. Hva er overnaturlig? OVERnaturlig. For meg klinger ordet litt negativt. Kanskje tilogmed skummelt. Det hører ikke til i vår virkelighet.

Jeg er så heldig at jeg kjenner flere med såkalte “overnaturlige” evner. Noe jeg normalt ville blåst av, som ikke en del av min virkelighet, var det ikke for at disse regner jeg som svært oppegående, og ikke- oppmerksomhetssøkende mennesker. De lever med sine evner som en helt naturlig del av sin hverdag.

Det facinerer meg.

Religiøse mennesker advarer fort mot slik paranormal aktivitet. Men det tror jeg h å gjøre med at mange forbinder åndelighet med religiøsitet. Der tror jeg det er mange som misforstår på begge sider. På samme måte som at mange åndelige steiler av religiøsitet fordi de føler at den legger begrensninger på dem.

Jeg har ikke gjort meg opp noen ferdig mening, enda. Egentlig håper jeg litt at jeg aldri gjør det. at jeg kan fortsette å flyte og se sammenhenger og alle de usynlige trådene som knytter oss mennesker sammen, og vår virkelighet, i vår forskjellige naturlighet.

Når skal menneskene slutte å begrense hverandre, og heller ta i mot?