“Free French and Moland!”

I dag har jeg sittet og lest på denne siden;

Free French and Moland!.

 

Jeg må innrømme at jeg liker det den gjør med meg. For den minner meg på at uavhengig av om French og Moland har gjort noe galt eller ikke, så er de to helt ganske alminnelige, unge norske menn, som har familier som er glad i seg.

Jeg har sagt helt fra begynnelsen av at jeg ikke kan uttale meg om hvorvidt French og Moland er skyldige i anklagene om drap eller ikke, ettersom jeg ikke vet nok om saken. Medias dekning av det hele har jo vært mildt sagt sensasjonspreget, og for å være helt ærlig, virker ikke gutta nødvendivis tillitsvekkende med det samme. Pasifist som jeg er, så har jeg vel sjelden eller aldri tillit til folk som gjør våpen til levevei uansett. Men når Kongo saksøker Staten Norge for eventyrsummer, så lukter det ikke bare justismord, men stinker rein korrupsjon og svindel.

Vi har lenge visst at fengselsforholdene i Kongo og flere andre steder i verden er mildt sagt under pari, og all ære til French, Moland og familiene deres for å bruke sin situasjon til å sette verdens søkelys på dette atter en gang. Det trengs, skal det bli noen forandring.

 

Samtidig tenker jeg at de må være glad de faktisk ble dømt til døden i første runde. Fordi uten dødsdommen, hadde de vel blitt “glemt vekk” på en celle i årevis, sånn som mange andre nordmenn som sitter i fengsel verden over.

Når nordmenn oppholder seg utenfor vårt vesle lands grenser, må de forholde seg til det gitte lands lover. Bryter du reglene, blir du dømt etter det gjeldende regelverket. Det er rettferdig.Dette er ikke noe den norske stat kan eller skal gjøre noe med.

Men alle har rett til en rettferdig rettssak. Og det har enda ikke French og Moland fått.

Og som den motstander av dødsstraff som jeg er, så vil jeg jo også at staten skal bry seg om noen bilr dømt til døden. både våre egne og andre.
Det er vanskelig å gjøre seg opp en mening i alt mediesirkuset rundt denne saken. Og det er lett å oppfatte et slikt nettstunt fra de insatte og familien som en slags sjarmoffensiv, der det snakkes om bønn og rettferdighet. Men all den tid da jeg ikke kjenner disse menneskene, all den tid da det ikke har foregått noen form for rettferdig rettsak, og all den tid vi snakker om helt normale mennesker i en skrekkelig, presset situasjon, så holder jeg meg til det gamle prinsippet om uskyldig til det motsatte er bevist.

Og den kongolesiske rettssaken, VG sine overskrifter og militærpropaganda, det beviser ingen ting.

 

Mine tanker til French, Moland og familiene i disse dager.