“hvor skal vi gjøre av plasten da, da lizzom?”

Må bare med stolthet melde at det norske folk nok har blitt mer vant til kildesortering enn vi er klar over.

Og det gleder mitt miljøvernerhjerte!

Her om dagen overhørte jeg opptil flere samtaler mellom mine studentkollegaer ved det nye høgskolesenteret, som gikk på kildesorteringssystemet til HVE;  -en av nyvinningene på høgskolen er nemlig gjennvinningsstasjoner, der du kan sortere henholdsvis papir, matavfall,flasker og restavfall. Men frusterte studenter  som skulle kaste avfall etter lunsjpausen eller lignende, lette forgjeves etter plastavfallsdunken! “hvor skal vi kaste plasten da, da lizzom?”

ah, musikk for øret! kanskje er det håp for verden, tross alt.

Om paranormalitet og normalitet

(obs; for de som foretrekker mine kåserier med sosial snert, ligg unna denne. dette er et grubleinnlegg)

På radioen i går, hørte jeg en kommentator si, at dersom han skulle velge seg EN ting som skulle sammenfatte norge i 2009, -og hva mediebildet har vært opptatt av, så ville han si åndelighet.

Åndelighet. smak litt på ordet.

Joda, Märthas Engleskole har jo vært i vinden, og Folket er på jakt etter Mening. Noe Folket gjør med jevne mellomrom. Jeg finner det oppløftende at åndeligheten aldri helt forsvinner fra samfunnet, selv i vår høyteknologiske verden, hvor det kan virke som om det ikke er plass for alternative virkeligheter.

Men et begrep som iriterer meg litt, er “overnaturlig”. Hva er overnaturlig? OVERnaturlig. For meg klinger ordet litt negativt. Kanskje tilogmed skummelt. Det hører ikke til i vår virkelighet.

Jeg er så heldig at jeg kjenner flere med såkalte “overnaturlige” evner. Noe jeg normalt ville blåst av, som ikke en del av min virkelighet, var det ikke for at disse regner jeg som svært oppegående, og ikke- oppmerksomhetssøkende mennesker. De lever med sine evner som en helt naturlig del av sin hverdag.

Det facinerer meg.

Religiøse mennesker advarer fort mot slik paranormal aktivitet. Men det tror jeg h å gjøre med at mange forbinder åndelighet med religiøsitet. Der tror jeg det er mange som misforstår på begge sider. På samme måte som at mange åndelige steiler av religiøsitet fordi de føler at den legger begrensninger på dem.

Jeg har ikke gjort meg opp noen ferdig mening, enda. Egentlig håper jeg litt at jeg aldri gjør det. at jeg kan fortsette å flyte og se sammenhenger og alle de usynlige trådene som knytter oss mennesker sammen, og vår virkelighet, i vår forskjellige naturlighet.

Når skal menneskene slutte å begrense hverandre, og heller ta i mot?

Om drømmer, virkelighet og forventninger

For to dager siden fortalte min svigerinne meg at hun har besluttet å ta en tenkepause fra studiene.

“så flott” tenker jeg.

Det er nå en gang sånn at virkeligheten ikke alltid samsvarer med drømmene dine, og av og til er det bedre å ta seg en kort eller lang tenkepause, heller enn å dure videre med noe du ikke er sikker på om du vil. fylle livet med noe meningsfylt mens du får tid til å tenke deg om.

selv har jeg, og har bestandig hatt, mye drømmer. jeg har evne til å gjennomføre mye av det også. men ikke alt på en gang. noen drømmer handlet om å ta ledelsen i FN, revolusjonere verdensledelsens tankegang og å avskaffe krig, fattigdom og undetrykkelse.

dette slo jeg fra meg ganske tidlig. jeg er ikke politikermateriale. jeg liker ikke spillet deres, byråkratiet, kompromissene… -jeg har dog venner som stadig prøver, og det er jeg stolt av dem for. men jeg misunner dem ikke den evige følelsen av å stange hodet mot en murvegg. forventningen om å revolusjonere verden, ble for mange  av de som valgte den veien et vatg håp om å kunne gi et lite puff i riktig retning i noen små saker, gjerne på bekostning av noen andre.

ikke at det ikke er viktig. det bare handler om forholdet drøm-forventninger og virkelighet.

til tross for at jeg kanskje har slått fra meg noen av mine vidløftige drømmer, så skorter det ikke på. Det kan virke som om hjernen min til tider går på overdrive, hva nye ideer og konsepter angår.

Ikke misforstå, jeg kjenner mine svakheter, men også mine styrker.

Jeg vet jeg er god til å organisere, til å planlegge og å gjennomføre prosjekter. Jeg er god til å skaffe oversikt, jeg kan programarbeid og jeg er en dyktig leder. Jeg kan kurs og leirvirksomhet, jeg kan undervise og snakke forran store folkemengder.

Jeg er dårlig på å få lite konstruktiv tilbakemelding, og jeg er ikke glad i for langvarige prosjekter.

Akkurat nå har jeg en rekke planer og fremtidsdrømmer, jeg har mengder av konsepter i hodet, og ønske om å gjennomføre både det ene og det ande. Jeg har nok ideer til å fore en hel slekt med bedriftskonsepter!

På en god dag, ligger verden åpen for mine føtter. Jeg er ung, jeg har et hode som kan gjøre det meste.

Men på dager som i dag, når babyen skriker på andre dagen av uforklarlige årsaker, toåringen gjerne vil gå i truse men ikke vil gå på do, regnestykket med studielån og huslån kanskje går opp om jeg får meg en fornuftig voksejobb i løpet av et år eller to.. da svarer ikke virkeligheten til drømmen. Når forventningen til egeninnsats i løpet av en dag er å få i seg minst et måltid, samt få vasket seg før middag, fordi du ellers sitter med puppen ute og agerer smokk..  de dagene er jeg redd for å planlegge noe som helst, av frykt for å ikke få til noe.

Ingen blåkopi

En fantastisk tekst, av Kristin Solli Schøyen:

Da mannen var ensom
sa ikke gud;
“jeg skal komme og slå ball med deg i hagen”
Nei han skapte en kvinne
hun så annerledes ut
med hjerte og hjerne og tanker og plass
til barn i magen

Nei hun skulle ikke være noen blåkopi
av noen mann
uansett hvor god den kunne bli
for hvis ikke jeg er meg
hvem skal være meg for deg?

nei hun skulle ikke være noen blåkopi
av noen mann
uansett hvor god den kunne bli
for hvis ikke jeg er meg
-hvem skal være meg… for deg?

Alt fra falloskomplekser
til disippelfobi
har vi fått med oss på ferden
ut i verden
Et madonnaideal
uten liv og krefter i
får oss til å tro vi er uten ansvar
på ferden

(nei hun skulle ikke være..)

ikke skuffe
ikke støte
vær takknemlige og søte
skape fred og harmoni,
-er det slik vi vil bli?

(nei hun skulle ikke være..)

Baby i bæresjal | mamma.no

Baby i bæresjal | mamma.no.

så har vi blitt rikskjendiser, da lizzom.

“men vi er helt vanlige jenter,da, heeelt vanlige!”

“Free French and Moland!”

I dag har jeg sittet og lest på denne siden;

Free French and Moland!.

 

Jeg må innrømme at jeg liker det den gjør med meg. For den minner meg på at uavhengig av om French og Moland har gjort noe galt eller ikke, så er de to helt ganske alminnelige, unge norske menn, som har familier som er glad i seg.

Jeg har sagt helt fra begynnelsen av at jeg ikke kan uttale meg om hvorvidt French og Moland er skyldige i anklagene om drap eller ikke, ettersom jeg ikke vet nok om saken. Medias dekning av det hele har jo vært mildt sagt sensasjonspreget, og for å være helt ærlig, virker ikke gutta nødvendivis tillitsvekkende med det samme. Pasifist som jeg er, så har jeg vel sjelden eller aldri tillit til folk som gjør våpen til levevei uansett. Men når Kongo saksøker Staten Norge for eventyrsummer, så lukter det ikke bare justismord, men stinker rein korrupsjon og svindel.

Vi har lenge visst at fengselsforholdene i Kongo og flere andre steder i verden er mildt sagt under pari, og all ære til French, Moland og familiene deres for å bruke sin situasjon til å sette verdens søkelys på dette atter en gang. Det trengs, skal det bli noen forandring.

 

Samtidig tenker jeg at de må være glad de faktisk ble dømt til døden i første runde. Fordi uten dødsdommen, hadde de vel blitt “glemt vekk” på en celle i årevis, sånn som mange andre nordmenn som sitter i fengsel verden over.

Når nordmenn oppholder seg utenfor vårt vesle lands grenser, må de forholde seg til det gitte lands lover. Bryter du reglene, blir du dømt etter det gjeldende regelverket. Det er rettferdig.Dette er ikke noe den norske stat kan eller skal gjøre noe med.

Men alle har rett til en rettferdig rettssak. Og det har enda ikke French og Moland fått.

Og som den motstander av dødsstraff som jeg er, så vil jeg jo også at staten skal bry seg om noen bilr dømt til døden. både våre egne og andre.
Det er vanskelig å gjøre seg opp en mening i alt mediesirkuset rundt denne saken. Og det er lett å oppfatte et slikt nettstunt fra de insatte og familien som en slags sjarmoffensiv, der det snakkes om bønn og rettferdighet. Men all den tid da jeg ikke kjenner disse menneskene, all den tid da det ikke har foregått noen form for rettferdig rettsak, og all den tid vi snakker om helt normale mennesker i en skrekkelig, presset situasjon, så holder jeg meg til det gamle prinsippet om uskyldig til det motsatte er bevist.

Og den kongolesiske rettssaken, VG sine overskrifter og militærpropaganda, det beviser ingen ting.

 

Mine tanker til French, Moland og familiene i disse dager.

Forbrytelse og Straff, og det å sette tingene i Perspektiv.

I går skjedde det noe veldig trist i Bergen. Unødvendig hærverk ble utført på den tradisjonelle Pepperkakebyen, og resultatet er veldig mange triste barn, -og voksne. Jeg skal ikke være den som sier at dette ikke var unødvendig og slemt gjort.

Men i dag kommer det nye overstrikft i BA;

http://www.ba.no/nyheter/article4719651.ece

 

Det har blitt satt i gang kronerulling i byen, og nå er det utlovet dusør for å fakke den eller de som har utført udåden. Det brues ord som “samfunnsengasjement” og “oppdragelse” i artikkelen. På kveldsnyhetene i går ble folk på gaten intervjuet, og bergenserne er enige i sin harme;

den som har gjort dette må taes, og settes i gapestokk. intet mindre.

 

Jeg skremmes. Jeg skremmes skikkelig. For all den tid vi nå da skal innføre westerntendenser over noen knuste pepperkakehus (ja, for det ER trist for barna, -men barn vet også at pepperkakehus alltid blir knust til sist) så har vi fremdeles en strafferamme på max rundt 5 år for voldtekt her i landet. Som regel blir jo den faktiske straffen en god del kortere, om folk blir tatt overhodet.  Og jeg har så langt ikke sett foreslått i media hverken gapestokk eller dusører for å ta den som har utfødrt den udåden.

 

Og så prøver jeg å sette de opp mot hverandre, disse to. Og kommer til at joda, det er veldig trist. og det blir nok felt en del tårer  Bergen nå før advent, fordi det ikke ble noen pepperkakeby i år likevel. Men at vi lager klappjakt på skyldnerne( som jeg så langt ikke kan få meg til å tro er voksne, reflekterte mennesker), mens voldtektsforbrytere får gå etter halvannet år med tvspill og kanskje litt pallesnekring… det er oppdragelsessignalene sine det.

 

go friele!

 

Om Globalisering

..neida, dette bloginnlegget vil ikke bli så dypt eller avansert som det kan virke som.

 

Jeg sitter bare og er ekstremt facinert. Verden er så stor så stor. og samtidig så bitteliten. Internett har virkelig fordreid min følelse av avstand.

Jeg venter på en pakke. og på nett kan jeg følge med på hvor langt pakken har kommet. Den ble sendt fra Lima i Peru den 4/11.

Tidligere ville man bare ventet til den hadde kommet frem, forventningsfullt sjekket postkassen hver dag, etc. Men nå trenger jeg ikke gå ut til postkassen. jeg logger på nett, taster inn sporingsnummer, og kan følge min pakke, av alle de tusen pakkene som skal krysse hav og kontinenter, på sin ferd hjem til meg.

det er så utrolig kult, at jeg har nesten ikke ord for det. Jeg gleder meg til å sjekke innholdet i pakken, men akkurat nå gleder jeg meg mest av alt til å få en pakke i hendene som har reist hele veien fra Peru til Norge, ens ærend for å komme hjem til meg.

 

det er en av de virkelig store, spennende konsekvensene av den såkalte globaliseringen. Snart skal jeg holde en pakke som har blitt holdt av en kvinne i Peru for bare kort tid siden, og som har blitt holdt av mange mange hender på vei mellom oss.

hurra for postvesenet!

om å svare til andre menneskers forventninger

Det finnes en haug mennesker der ute,  -av en eller annen grunn spesielt jenter, som hele livet strever mot det å møte andre menneskers forventninger til dem. Gjøre alle til lags. Unngå konflikter. Være Snill Pike.

Min mor har en liten kopp fra sin barndom. Det er en Snill Pike-kopp. Det er bilde av en liten jente, vakker som en engel. og hun er Snill.

Det å være snill, er en fin ting. det å være Snill Pike, er å undergrave seg selv.

Snille Piker lar aldri hensynet til seg selv gå foran noe.

Snille Piker unngår å si meningen sin, om det kan skape konflikt.

Snille Piker gjør det som forventes av dem, og undertrykker lysten til å skrike av smerte i samvittigheten.

Snille Piker er vårt samfunns bauta om at likestillingskampen overhodet ikke er over i Norge heller.

 

Jeg har en mor som har lært å væreSnill Pike. Og som har kjempet mot den Snille Piken i seg hele livet. Bra jobba, mamma! Min mor har også lært meg at det ikke lønner seg å være Snill Pike. Men likevel har hun nok noen ubevisste forventninger om at jeg er Snill Pike likevel. Selv har jeg en datter, og jeg håper at Snill Pike er vasket ut i hennes generasjon, selvom jeg frykter det motsatte. jeg har sjokkert mang en mor i småbarnsgrupper, når Prinsessa mi fortvilet har fortalt at en gutt har tatt leken hennes,  og jeg svarer at da får hun ta den tilbake da… -men hvorfor skal hun dele, når gutten tok den? Hva lærer vi gutten da? at han alltid vil vinne på å ta noe fra andre, -fordi da kommer mødrene ilende til og skal gi deg en erstatningsleke, eller fordi før hadde du ingen leke, og i verste fall har nå jenta fått beskjed om å dele?

Nei, min jente skal slippe å føle en forventning om at samvittigheten hennes skal ta hensyn til alle andre enn seg selv.

 

Selv kjenner jeg på det om dagen. jeg tenker selv. Og det er ikke alltid like populært. Min mann og jeg har tatt en upopulær avgjørelse, og er i prosess med å bestemme veien videre. Dette er en hard nøtt for mange å svelge, for her forventes det av meg at jeg skal la tradisjonene råde,  og sette meg selvog mine vanskeligheter til side, for at det skal bli mindre smertefullt for alle andre. Men jeg velger å følge min samvittighet. Den delen av den som tenker logisk og fornuftig, den delen som sier at dette er den riktige veien å gå, -ikke den delen som sier at jeg må ta hensyn til familie og venner, for den gode mines skyld, selvom det ikke er riktig.

 

Jeg kjemper også hver dag mot den Snille Piken i meg. Jeg må kunne svare  til meg selv, den dagen jeg forlater denne verden, ikke bare til alle andres forventninger til meg.

Jeg skulle ikke ha barn jeg

og nå har jeg to i levende live, og en i himmelen. I en alder av 25.

 

Når vi offentliggjorde førstemans varslede ankomst, var det mange som hevet på et øyenbryn; “eh, det var ikke helt planlagt, eller?”

ikke et veldig hyggelig spørsmål, og ikke at det teller så voldsomt heller, når en nå først er gravid, -men kanskje ikke unaturlig at folk lurte, all den tid jeg høylydt hadde brukt til å erklære min barnløse fremtid, og forbanne meg over mennesker som brukte barn som et ledd i sin selvrealiseringsprosess..

 

så hva hadde altså skjedd underveis? -det er ikke det dette bloginnlegget skal handle om, men det skjedde altså en del ting i livet mitt som tvang meg til å se mitt eget liv fra en ny vinkel, og til å gjennomgå mine mål og motiver på nytt. og der kommer vi til dagens tema: motiver.

 

for selv etter at jeg har fått tre barn selv, gjennomgått tre svangerskap og innsett at jeg elsker livet som mamma, elsker barna mine høyere enn meg selv, og at mine synspunkter på foreldrerollen har endret seg drastisk,  så setter jeg fremdeles spørsmålsetgn ve menneskers motiv når de setter barn til verden. og jeg mener fremdeles at barn ikke skal være ledd i noens vei mot selvrealisering.

Barn er ikke, og skal ikke være til for foreldrenes del. Det er foreldrene som skal eksistere for barna. Barn er ikke, og skal ikke være et middel for mor og far å finne sammen igjen, ei heller skal de fungere som lim i et skrantent forhold. Barn bør ikke være et statussymbol.

Barn bør settes til verden fordi livet i seg selv er verdt å videreføre. Om du elsker det å leve så høyt, at du ønsker at flere skal kjenne det, -om du har tid, vilje og kjærlighet nok til å forplikte deg til å leve for et annet menneske resten av livet ditt.. da er du kanskje klar for å tenke på foreldreskap.

 

jeg skulle ikke ha barn jeg. og nå har jeg to stk i levende live og en i himmelen.

jeg skulle ikke ha barn, fordi jeg visste at det ville medføre så store, uigjenkallelige endringer i mitt liv.

nå har jeg to i levende live, en i himmelen, og jeg elsker det nye livet mitt. det er befriende å slutte å sirkle rundt seg selv, og å vite at fra nå av, så prioriteres barna mine fremfor alt i livet. for i den store sammenhengen innehar jeg nå den viktigste oppgaven av dem alle; jeg forvalter liv og sinn til den oppvoksende slekt.

 

jeg skulle ikke ha barn jeg, men nå har jeg det.

og om motivene dine er riktige, så ønsker jeg deg lykke til.